Karate-Do historie
Historien om karate begynner med en indisk buddhistmunk ved navn Bodhidharma (også kjent som Daruma på japansk), som på 500-tallet la ut på en pilgrimsreise fra India til Kina. Reisen var lang og krevende – han krysset blant annet Himalaya og tilbakela flere tusen kilometer alene, gjennom land preget av uroligheter og bandittvirksomhet. Takket være sin enorme fysiske og mentale styrke klarte han å fullføre reisen og ankom til slutt Hu-Nan-provinsen i det nordlige Kina, hvor han grunnla et kloster – det senere berømte Shaolin-klosteret.
Vel fremme oppdaget Daruma at mange av munkene var både fysisk svake og mentalt slitne. For å styrke dem utviklet han et treningssystem inspirert av dyrenes bevegelser og eksisterende kampformer. Gjennom dette systemet ble Shaolin-munkene snart kjent som noen av de mest formidable kamputøverne i hele Kina.
For å sikre at kunnskapen ble bevart og videreført, utviklet Daruma et undervisningsopplegg der han delte opp teknikkene i korte sekvenser – kata – som kunne trenes individuelt. Disse kataene la grunnlaget for det vi i dag kjenner som tradisjonell karate-do, og har blitt videreført av store mestere gjennom århundrene.
Karate videreutviklet seg på Okinawa, en japansk øy som lenge var underlagt forbud mot å eie våpen, innført av både lokale herskere og den japanske shogunen. Dette førte til at kampformene måtte tilpasses, og mange lokale teknikker ble kombinert med elementer fra Shaolin-tradisjonen. Med intens trening i kata og systematisk herding av kroppen, ble Okinawas befolkning i stand til å forsvare seg effektivt – selv mot væpnede angripere.
Kata spilte en sentral rolle i denne utviklingen. Det var en treningsform som kunne utføres alene, og gjorde det mulig å videreutvikle ferdigheter uten å være avhengig av en partner. I begynnelsen ble denne kampformen kalt "kinesisk hånd" (To-de) – som en henvisning til dens opprinnelse.
Men det var én mann som særlig bidro til å gjøre karate til det vi kjenner i dag: Gichin Funakoshi. Han regnes som moderne karates far, og var den som forandret navnet fra «kinesisk hånd» til karate – «tom hånd» – og la til Do, for å understreke at karate også er en livsvei, ikke bare en kampkunst.
